Ness

I denne episoden er Michael Tetzschner gjest hos Ole Asbjørn Ness for å snakke om dansk politikk – og om hva Norge kan lære av Danmark.

Hvorfor har Danmark klart å føre en langt strammere innvandringspolitikk enn Norge, også under sosialdemokratisk ledelse? Hva forklarer Mette Frederiksens politiske suksess? Og hvorfor fremstår dansk økonomisk politikk ofte mer disiplinert enn den norske?

Tetzschner peker på oljefondets betydning for norsk politisk kultur, og mener det har skapt en usunn forventning om at staten alltid kan betale regningen. I Danmark, sier han, er politikerne i større grad tvunget til å vise hvor pengene skal komme fra.

Samtalen handler også om Lars Løkke Rasmussen, Venstres sammenbrudd, EU og Schengen, Den europeiske menneskerettsdomstolen, dynamisk fortolkning av menneskerettigheter, LO og Arbeiderpartiet – og hvorfor Danmark på flere områder fremstår mer realistisk enn Norge.

– Man kan ikke vente på at staten kommer og redder en hele tiden, sier Tetzschner.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Den 12. juni børsnoteres SpaceX på Nasdaq til rundt 1 750 milliarder dollar — den største noteringen i finanshistorien, større enn Saudi Aramco, større enn alt som har vært. Likevel gikk selskapet med milliardtap i fjor, og prislappen tilsvarer over hundre ganger årsomsetningen.

Du kjøper et løfte. Men hvilket løfte — og er det verdt prisen? Audun Wickstrand Iversen vet hvor han skal lete etter svaret. Som porteføljeforvalter i DNB, med fondene Disruptive Muligheter og Future Waves, jakter han selskapene som rir de største teknologiske skiftene. Før det var han en av landets fremste teleanalytikere.

Få nordmenn forstår skjæringspunktet mellom raketter, satellitt-internett og kapital bedre enn ham.Og nettopp der ligger gåten. SpaceX er egentlig tre selskaper i ett: en rakettprodusent, et globalt teleselskap — Starlink, som faktisk tjener pengene — og, etter fusjonen med xAI, et AI-selskap med Grok på laget. Markedet betaler for Mars. Men det er Starlink som betaler regningen. Iversen lever av avkastning på egenkapital og nøktern kapitalallokering. Nå ber markedet ham godta milliardtap, en prising der selv Tesla ser billig ut, og en visjon om en million mennesker på en fremmed planet. Tiårets kjøp — eller toppen av en eufori som bare venter på å sprekke?Han trekker linjene fra Falcon 9 til Starship, fra abonnenttall til byer på Mars. Han forklarer hva indeksfondene tvinges til å kjøpe den dagen aksjen slippes inn i Nasdaq 100 — milliarder i automatiske kjøp, enten forvalterne vil eller ei. Og han lander på et svar de færreste tør si høyt. Aksjen prises i kveld. Den handles i morgen. Du har omtrent ett døgn på å forstå hva verden er i ferd med å kjøpe.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Jarle Aabø har vært i Japan som akkreditert journalist for iNyheter under kronprins Haakons offisielle besøk. Han kom hjem med en overraskende konklusjon: Kronprinsen kommer til å bli en solid konge.

Ole Asbjørn Ness er ikke like overbevist.

I denne episoden diskuterer Ness og Aabø kongehuset, kronprins Haakons rolle, medietrykket rundt kongefamilien og hvorfor Aabø mener mange undervurderer Norges kommende konge.

Deretter går samtalen videre til Pride, Foreningen Fri, regnbueflagget i skole og barnehage, Høyres krise, Ine Eriksen Søreide, FrPs fremgang, Jonas Gahr Støre, havvind og det Aabø omtaler som en svært svak regjering.

En episode med høy temperatur, kraftige karakteristikker og skarpe politiske spådommer.

Temaer i episoden:

Kronprins Haakon og Japan-turen
Jarle Aabøs syn på kongehuset
Medietrykket mot kronprinsfamilien
Pride, Fri og regnbueflagget
Skole, barnehage og politisk aktivisme
Høyres krise og Ine Eriksen Søreide
Ola Svenneby og Høyres fremtid
FrP, Sylvi Listhaug og politisk arbeidskultur
Jonas Gahr Støre, havvind og norsk politikk’

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Aksjemarkedene står i all time high. Fredag ringes børsklokken for tidenes største kapitalinnhenting — Elon Musks SpaceX, som skal bygge datasentre i verdensrommet og sende mennesker til Mars. Samtidig er verdens viktigste oljeåre stengt, og USA og Iran skyter raketter mot hverandre i det som offisielt kalles en våpenhvile. Hvordan kan alt dette være sant på én og samme dag?

Ole Asbjørn Ness har samlet tre av landets skarpeste analytikere for å forklare det uforklarlige: forvalter og energiekspert Trond Omdal, sjeføkonom Harald Magnus Andreassen, og tidligere etterretningsoffiser og ansvarlig redaktør Helge Lurås.

Gjennom Hormuzstredet passerer normalt 20 millioner fat olje hver dag — rundt en femtedel av verdens forsyning. Nå er det i praksis blokkert, og likevel beveger oljeprisen seg knapt. Hver gang Donald Trump lover fred, faller den. Han har lovet det minst 8 ganger. Markedet tror ham fortsatt. Men som Omdal tørt bemerker: du kan trykke penger, du kan ikke trykke molekyler.

Andreassen snur fortellingen på hodet. Den gjennomsnittlige oljeprisen de siste tjue årene — justert for inflasjon — er faktisk høyere enn i dag. Oljen er ikke dyr. Men forblir stredet stengt, advarer han, snakker vi ikke om 90 dollar fatet lenger, men om 200, kanskje 300 — det største tilbudssjokket i oljens historie. Så hvem tar egentlig feil: børsen, som rir AI-bølgen mens verden brenner, eller oljemarkedet, som nekter å tro at stredet kan forbli stengt?

Og over det hele henger spørsmålet ingen vil svare på rett ut: Iranerne kan spise gress i månedsvis, men USA har valg i november. Hvem løper egentlig fortest mot stupet? Lurås, som har truffet ubehagelig presist før, leser kartet helt annerledes enn finansmarkedene.

Hva skjer den dagen markedet oppdager at fysikken ikke lar seg overtale?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i SB1 Markets til en bred samtale om norsk økonomi, renter, oljefondet og kunstig intelligens.

Hvorfor er renten fortsatt høy, selv om politikerne har lovet velgerne lavere rente? Hvor mye betyr egentlig statsbudsjettet for presset i økonomien? Og har oljefondet gjort norske politikere dårligere til å prioritere?

Andreassen mener politikerne aldri burde ha gitt inntrykk av at de kunne love lavere renter. Han forklarer også hvorfor han mener det er misvisende å si at Norge «bruker oljepenger». Ifølge Andreassen bruker vi i realiteten avkastningen av en enorm finansformue – og denne rikdommen påvirker norsk økonomi på måter mange ikke fullt ut forstår.

Samtidig advarer han mot å lage en for mørk fortelling om Norge. Selv om han mener mye kan gjøres bedre, avviser han at norsk økonomi er kjørt i grøfta.

Samtalen er også innom formuesskatt, utflytting til Sveits, Stad skipstunnel, offentlig pengebruk, produktivitet, AI, SpaceX og Elon Musk.

– Det er mye som skal gjøres bedre i Norge, men ikke lag en fortelling om at det går til helvete allerede, sier Andreassen.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness Høyres nestleder Ola Svenneby til en samtale om Pride, kjønn, Fri, konservatisme og Høyres politiske veivalg.

Svenneby, som selv er homo, mener det er legitimt å diskutere Pride, kjønnspolitikk og ytringsrom – også i juni. Han forsvarer samtidig retten til å markere regnbueflagget som et symbol på friheten til å elske den man vil, uten at det nødvendigvis betyr støtte til hele den politiske linjen til organisasjonen Fri.

Samtalen handler også om hvorvidt homokampen i Norge i stor grad er vunnet, hvorfor Pride-debatten likevel blir stadig mer betent, og om moderate og konservative stemmer bør trekke seg ut av Pride-markeringen – eller tvert imot delta for å hindre at den overlates til de mest radikale.

I andre del av samtalen diskuterer Ness og Svenneby Høyres krise, partiets nye ledelse, innvandring, klima, norskhet, Jonas Gahr Støre, Arbeiderpartiets valgkamp og Senterpartiets rolle i norsk politikk.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Norge hadde aldri hatt det bedre. Tidlig på syttitallet steg lønningene, arbeidsdagen krympet, og en vanlig industriarbeider kunne for første gang drømme om både sommerferie og ny oppvaskbenk. Og det var nettopp da, i overflodens lyseste morgen, at en hel generasjon unge nordmenn bestemte seg for å rive systemet ned til grunnen. Hvorfor blir man revolusjonær akkurat når alt går bra?

Det er paradokset Ole Asbjørn Ness går løs på sammen med en av arkitektene bak opprøret selv: Pål Steigan, nettopp fylt 77, medgrunnlegger av AKP (m-l) og av avisen Klassekampen, og den 21-åringen Mao Zedong personlig insisterte på å håndhilse på i Beijing i 1970. I dag skriver han fremdeles, hver dag, på steigan.no.

Han kaller seg selv én ting fremfor alt: en motstandsmann. Det er ingen tilfeldig betegnelse. Steigan ble født i 1949 av to foreldre som hadde satt livet på spill mot den tyske okkupasjonen — faren i etterretningsorganisasjonen XU, moren som kurer. «Jeg er hardkodet til å bli motstandsmann,» sier han. Spørsmålet episoden sirkler rundt, er hva som skjer når et menneske bærer en slik arv videre — og selv får avgjøre hvem fienden er.

Han forteller om møtet med Mao, om kampen for å gjøre Klassekampen til dagsavis uten en krone i statsstøtte, og om hvordan han og Tron Øgrim, etter eget utsagn, aktivt holdt den væpnede venstreterroren ute av Norge. Og når Ness til slutt spør hvordan en mann kan forsvare at han heiet på Mao, viker ikke Steigan unna — men han trekker aldri konklusjonen for deg.

Hva er han egentlig motstandsmann mot?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Hormuzstredet er stengt. Verdens viktigste oljekran er vridd igjen — og likevel handles oljen til en pris så normal at den nesten kjeder. Aksjemarkedene står i all time high, ingen global resesjon, ingen panikk. Hvordan henger det sammen?

Torbjørn Kjus, sjeføkonom i AkerBP med 25 år i oljemarkedet bak seg, har et svar de færreste regner med. Han leser ikke værmeldinger og spådommer, men harde tall — satellitter, lasttracking, ukentlige lagertrekk. Og tallene forteller ham at finansmarkedet oppfører seg som en skihopper med ti tusen hopp i kroppen: rolig, sikker, overbevist om at landingen kommer. Denne gangen hopper han ut i tåke.

Men det er den større historien som gir episoden brodd. Mens Europa snakker om det grønne skiftet, hevder Kjus at skiftet knapt har begynt. Det vi ser er ingen omstilling, men en påplussing: fornybart stables oppå det fossile, mens oljeforbruket bare fortsetter å stige. Og det som må fylle hullene når sola svikter og vinden stilner — de beryktede «dunkelflautene», de mørke, vindstille ukene — er verken batterier eller hydrogen, mener han, men naturgass.

Samtidig kommer kunstig intelligens med en strømtørst nesten ingen hadde priset inn, der én enkelt agent kan sluke hundre ganger mer kraft enn en vanlig samtale. Hvem skal mette den?

Underveis lander Kjus slag på slag: hvorfor 1,5-gradersmålet stille har blitt til noe ganske annet, hvorfor Norges havvinddrøm blekner mot det vi allerede selger Europa, og hvorfor Kina i prinsippet kan slå av strømmen i Spania når de måtte ønske.

Og så blir det store spørsmålet hengende: oljesjefene advarer, én etter én, om en fysisk smell. Markedet trekker på skuldrene. Hvem får rett?

Kjus har sett tallene ingen andre snakker om. Svaret hans kommer først helt til slutt — og det er ikke det du tror.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness Document-journalist Espen Teigen til en samtale om tro, presse, politikk og kulturkamp.

Teigen er kjent som en skarp og kontroversiell stemme i norsk offentlighet, med bakgrunn fra Fremskrittspartiet og som tidligere rådgiver for Sylvi Listhaug. I samtalen forteller han også om en mer personlig side: hvordan kristentroen ble viktig i en krevende periode av livet, hvordan han ba i fengsel – og hvorfor han nå har søkt seg inn på teologistudier.

Ness og Teigen snakker også om Den norske kirke, sekularisering, unge menn som søker kristendommen, medienes dekning av høyresiden, PFU-fellelsen mot Document og striden med Filter Nyheter.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

«Hver gang det er valg i Israel, starter Netanyahu en ny krig.» Påstanden er nærmest blitt en sannhet i Norge — gjentatt av NRK, av forskere, av kommentariatet. Det eneste problemet er at tallene forteller en annen historie.

Conrad Myrland har talt etter. Som daglig leder i MIFF — Med Israel for fred — satte han seg ned med en hel podkastepisode med professor Hilde Henriksen Waage og gjorde noe de færreste orker: han faktasjekket henne, linje for linje, og satt igjen med åtte sider notater.

Waage er ingen lettvekter. Hun er blant landets mest siterte Midtøsten-stemmer, med tilgang til israelske arkiver og tiår med forskning bak seg. Når hun uttaler seg, lytter redaksjonene. Nettopp derfor blir det pirrende når Myrland begynner å trekke i trådene.

Var det noe annet enn jødehat som drev Hamas inn i Israel 7. oktober? Waage mener ja. Myrland åpner Hamas-charteret og leser høyt. Har Israel nektet å gi fra seg land? Han ramser opp Sinai, Libanon, Gaza — og forhandlingsbordene der den ene palestinske lederen etter den andre reiste seg og gikk. Og den beryktede valgkrigen? Myrland har gått gjennom samtlige valgkamper Netanyahu har ført som sittende statsminister. Konklusjonen er ikke den du venter — og det pikante er hvem som faktisk startet militæroperasjoner rett før valg, og hvordan det gikk med dem.

Men det stopper ikke ved fakta. Et sted i samtalen beskriver en norsk professor et helt folk som «slemme eller onde». Myrland holder ordene opp mot den internasjonale arbeidsdefinisjonen på antisemittisme — beskrivelsen av hvordan jøder gjennom historien anklages for å skade menneskeheten — og spør stille: Hva slags effekt har slike ord, uansett hva avsenderen selv måtte mene?

Herfra hever samtalen blikket. Hva gjør man med et knøttlite landområde der to folk er flettet inn i hverandre, der hver familie bærer sine historier om drepte og sårede, og der både én-statsløsning og to-statsløsning kolliderer med kald demografi? Programleder Ole Asbjørn Ness presser på det ømmeste punktet: Har vi i Norge — vi som verken får t-banetunneler bygget på budsjett eller en femtedel av barna våre til å lese — virkelig fasiten på Midtøsten?

To menn, grunnleggende uenige med en fraværende professor, sirkler inn det samme spørsmålet: Finnes det i det hele tatt en utvei, eller har vi misforstått selve konflikten?

Myrland har bare én betingelse for fred. Og den dagen en palestinsk leder uttaler nøyaktig de ordene, mener han at alt kan snu over natten. Du får høre hvilke ord det er.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

— Vi tar dem i ishockey nå.

Eirik Furuseth sier det med et glimt i øyet — men poenget er dødsens alvorlig. For mens norske ungdommer jubler over svenske søta bror på Ullevål, taper Norge den eneste kampen som faktisk avgjør fremtidig velstand: kampen om innovasjon, risikokapital og menneskene som bygger noe. Og taperen, advarer ukens gjest, er ikke svenskene.

Furuseth har sovet i bil. Han har jobbet seg opp, startet eget selskap, spilt håndball — og endt opp som formuesforvalter. Det gir ham en sjelden utkikkspost: en mann med skin in the game, som risikerer både egne penger og eget rykte, og som lever av å forvalte andres formuer. Når han nå roper varsku om landet han er glad i, er det verdt å lytte.

Paradokset er nesten ufattelig. Norge eier verdens største fond — snart 21 000 milliarder kroner. Hver fjerde krone staten bruker, kommer fra avkastningen alene: pengene fondet tjener uten at vi rører selve formuen. Likevel taper vi mot naboer som verken har formuesskatt eller exitskatt. De flinke flytter ut. Enhjørningene — selskapene verdt over en milliard — forsvinner ut av landet. Og imens vokser det frem en ny adel: tusenvis som lever av bevilgninger og vedtak fremfor konkurransekraft.

Så vender samtalen mot revolusjonen ingen helt forstår omfanget av. Furuseth minner om at Nvidia — selskapet bak hjernen i kunstig intelligens — alene er verdt to og et halvt oljefond, med bare 42 000 ansatte. Plutselig har vi alle verdens beste advokat, lege og matematiker i lomma. Men så stiller han et spørsmål som avslører noe ubehagelig om oss alle:

Du trenger en hjerteoperasjon. En robot har 50,1 prosent sjanse for å redde deg. En menneskelig kirurg har 49,9. Hva velger du?

Det rasjonelle svaret er opplagt. Likevel velger de fleste mennesket. Hvorfor — og hva betyr det for et samfunn der maskinene snart kan utføre nær sagt alt? Svaret Furuseth gir, sier mer om tillit, omsorg og hva vi egentlig betaler for, enn de fleste tør innrømme.

Og så er det det Norge helst vil glemme: Epstein-filene. En utenriksminister og en statsminister, viklet inn i pengestrømmer som ifølge Furuseth «minner om sex trafficking». Dokumenter som forsvant. Forklaringer han mener ikke ligner noen verdens ting. Dommen hans er knusende: i ethvert seriøst selskap ville folk som lyver slik, vært ute samme dag.

Dette er fortellingen om et land som aldri har vært rikere — og likevel er i ferd med å sovne. Spørsmålet Furuseth lar henge igjen, er det eneste som teller: Våkner vi i tide, eller ruller eliten bare videre, uten konsekvenser, akkurat som før?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Våpenhvilen mellom Iran og USA omtales stadig som «gnissende». Men hvor lenge kan situasjonen fortsette før den eskalerer?

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness forvalter Trond Omdal og iNyheter-redaktør Helge Lurås for å diskutere krisen i Hormuzstredet, Trumps forsøk på å snakke ned markedene, Irans økonomiske smertegrense og Israels rolle i konflikten.

Lurås mener utsiktene til en snarlig avtale mellom USA og Iran er små.

– Jeg tror det vi ser fra Trump nå er i hovedsak at han snakker ned markedene, men innser selv at det ikke kommer til å komme noen avtale, sier Lurås.

Han advarer om at USA kan bli stående igjen med to valg: Et politisk vanskelig kompromiss med Iran – eller å forsøke å åpne Hormuzstredet med militærmakt.

Omdal forklarer samtidig hvorfor oljeprisen ennå ikke har eksplodert, til tross for store forstyrrelser i energimarkedene, og peker på at lagre, kinesisk etterspørsel og Trumps uttalelser har dempet reaksjonene.

Samtalen handler også om Israel, Hizbollah, Libanon og faren for at både Midtøsten og Ukraina går inn i nye eskaleringsfaser.

I episoden diskuteres blant annet:

– Hvorfor Lurås ikke tror på en snarlig avtale mellom USA og Iran
– Hvorfor Trump kan være fanget mellom markedene og Iran-haukene
– Om USA forbereder seg på å åpne Hormuzstredet med makt
– Hvor lenge Iran tåler økonomisk press
– Hvorfor oljeprisen ikke har skutt enda mer i været
– Israels strategi overfor Hizbollah og Libanon
– Faren for samtidig eskalering i Midtøsten og Ukraina

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Miljøpartiet De Grønne feirer. Denne våren fikk de flertall på Stortinget for å gjøre det lettere å bygge vindkraft i Norge — og blant dem som klappet høyest, sto Statkraft, NHO og Fornybar Norge. Naturens parti har fått nye venner i kraftbransjen. Spørsmålet er hva det har kostet dem.

Ole Asbjørn Ness har samlet to av landets skarpeste stemmer i debatten: Jonas Kristiansen Nøland, professor ved NTNU og teknologinøytral kraftekspert, og Eivind Salen fra Motvind. Sammen tar de fram det MDG helst vil slippe unna — kalkulatoren.

For her er paradokset: MDG lover vindkraft i «grå arealer», små og ufarlige møller langt fra urørt natur. Men finnes de grå arealene? Alt næringsareal i hele Norge er 544 kvadratkilometer; tjue terawattimer landvind trenger nesten tre ganger så mye. Og hvis de eneste lønnsomme turbinene er de største — de som må stå der det blåser mest, på kysten og fjelltoppene — hva blir da igjen av løftet? Nøland har regnet på det. Tallene er ikke pene.

Men samtalen stopper ikke ved MDG. Den graver i selve idiotien i norsk kraftpolitikk: hvorfor vi eksporterer strøm vi selv betaler dyrt for, hvorfor et av Europas mest væravhengige kraftsystemer satser alt på været, og hvorfor «mer av alt, raskere» ender i ren galskap. Og den stiller spørsmålet ingen i regjering tør å ta: skal Norge eksportere elektroner — eller verdiene vi kan skape med dem?

Til slutt lander Ness på et nytt navn til partiet som lovet å verne 30 prosent av norsk natur. Et navn som svir — og som kanskje sitter.

Dette er energidebatten du ikke får andre steder: saklig, kompromissløs og pågående. Hør hele samtalen.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Mette-Marit trenger snart en ny lunge. Det er det målbare, det dokumenterbare, det medfølelsen samler seg om. Men gjesten i denne episoden mener at noe langt større er angrepet – selve institusjonen hun en dag var ment å bli dronning av. To diagnoser, samme pasient. Den ene er privat og tragisk. Den andre, hevder han, er konstitusjonell.

Omar Svendsen-Yagci er 22 år og leder i Unge Venstre, og han tilhører generasjonen som vokste opp uten mystikken – etter Ari Behn, etter Shaman Durek, etter at slottet for lengst var blitt stoff for Se og Hør. Han er mannen som bokstavelig talt gikk opp slottstrappen med en ferdigskrevet oppsigelse til Kong Harald. Det er her det analytiske kommer inn. Walter Bagehot, The Economists legendariske 1800-tallsredaktør, advarte mot å slippe dagslyset inn på magien: et monarki overlever bare så lenge ingen får se bak forhenget.

I 2026 står lyset på for fullt – og det vi ser, mener Svendsen-Yagci, er ikke majestet, men kjøtt og blod. Utløseren er Mette-Marit og hennes kontakt med Jeffrey Epstein – en kontakt hun bagatelliserte da Dagens Næringsliv spurte i 2019, og som Epstein-filene siden viste var langt mer omfattende enn hun lot det fremstå. Men poenget hans er skarpere enn det tabloide: problemet er ikke nødvendigvis hva hun gjorde, men hvordan det ble håndtert. Dryppene. Tausheten. Spørsmålene som aldri ble besvart. Og når Kong Harald forsvarer henne med at hun ikke har gjort noe ulovlig, svarer Unge Venstre-lederen at et kongehus er satt til å forvalte noe som ligger over loven: vår tillit.

Men hun er jo alvorlig syk, innvender verten – burde vi ikke bare gi henne fred nå? 

Svendsen-Yagci har sympatien på plass, men ikke den konklusjonen man venter seg. Og imens teller landet ned til nok en rettssak: Mette-Marits sønn, Marius Borg Høiby, får snart sin dom. Derfra blir det prinsipielt. En halv milliard kroner i året.

En offentlig posisjon som går i arv – i landet som liker å kalle seg verdens mest demokratiske. En majestetsfornærmelseslov som først forsvant på 2000-tallet; det var faktisk straffbart å håne kongen for ikke lenge siden. Og en endringsprosess så tung at den krever to grunnlovsbehandlinger og en folkeavstemning før noe overhodet kan skje.

Selv verten – en selverklært reaksjonær som likevel alltid har vært republikaner – innrømmer at kongehuset er en ren gullgruve for mediebransjen han selv lever av. Så hvorfor skjer det likevel ingenting? Og hvis monarkiet en dag faktisk faller, hvem er det da som gir det dødsstøtet – Stortinget, folket, eller noen helt andre? Svendsen-Yagci har et svar de færreste har hørt før, og det peker mot et hold nesten ingen tør å nevne høyt.

Det er ikke en spådom du har hørt fra en partileder før – og når du har hørt den, blir 17. mai aldri helt den samme.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I denne episoden av HistorieNess møter Ole Asbjørn Ness professor Hilde Henriksen Waage til en bred samtale om Israel, Gaza, Vestbredden, Libanon, Syria, Iran og maktbalansen i Midtøsten etter 7. oktober 2023.

Waage, som i en årrekke har forsket på Midtøsten-konflikten og fredsforhandlinger, mener Israel ikke bare har svart militært på Hamas-angrepet, men brukt situasjonen til å endre hele regionen. Hun beskriver hvordan Israel har slått hardt mot Hamas på Gaza, svekket Hizbollah i Libanon, bombet mål i Syria, styrket grepet om Vestbredden og gått til angrep på Iran.

Samtidig avviser hun Israels egen fortelling om at landet først og fremst er en liten og truet David omgitt av fiendtlige Goliater.

– Israel er veldig gode på krig, og de er veldig dårlige på fred, sier Waage.

Hun mener Israel på kort sikt kan ha styrket sin sikkerhet, men at landet samtidig skaper nye «tikkende bomber» gjennom krig, ødeleggelse, sult og håpløshet blant palestinere og andre grupper i regionen.

Samtalen handler også om bosettingene på Vestbredden, E1-planen, Hizbollahs fremvekst, Irans rolle som fiendebilde, Benjamin Netanyahus strategi og hvorfor Waage mener forhandlinger og bindende avtaler er den eneste veien ut av konflikten.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Jarle Aabø har landet i Japan for å følge kronprins Haakons offisielle besøk – og rapporterer direkte fra Tokyo til iNyheters Ole Asbjørn Ness.

Det begynner med et lite hotellrom, en tilfeldig samtale med en japansk journalist og en koffert som nesten må stå på gangen. Men raskt dreier samtalen over i Japans fascinerende historie: keiserdømmet, samuraiene, kristendommens møte med Japan, Meiji-restaurasjonen, Pearl Harbor, Hiroshima, etterkrigstidens pasifisme, den økonomiske boomen – og dagens spente forhold til Kina, Korea og USA.

Aabø skal følge kronprinsen, norske næringslivsaktører og den offisielle delegasjonen på en reise der norsk næringsliv, japansk høflighet, keiserlig etikette og storpolitikk møtes. På programmet står blant annet middag med keiser Naruhito, møte med Japans statsminister og besøk til japanske institusjoner og selskaper.

Hva betyr Japan i dag – kulturelt, økonomisk og geopolitisk? Hvorfor fascinerer landet så sterkt? Og hva kan Norge egentlig lære av en sivilisasjon som på én gang virker hypermoderne og dypt tradisjonsbundet?

Ole Asbjørn Ness gir Jarle Aabø et lynkurs i japansk historie – mens Aabø forsøker å bli «japansk i hodet» før han kaster seg ut i kronprinsens program.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Europa står i en historisk skvis.

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness Christian Anton Smedshaug, leder i AgriAnalyse og påtroppende sjeføkonom i Landkreditt, til en samtale om Europas økonomiske stagnasjon, EUs reguleringsiver og konkurransen mot USA og Kina.

Smedshaug mener EU etter Murens fall bygget sin økonomiske modell på fire gunstige forutsetninger: billige industrivarer fra Kina, billig arbeidskraft fra Øst-Europa, billig energi fra Russland og militær sikkerhet fra USA.

Nå er alle disse forutsetningene i ferd med å rakne.

Samtalen handler om hvorfor Europa henger etter i det teknologiske og industrielle kappløpet, hvorfor Kina ikke utviklet seg slik Vesten trodde, hvordan USA har svart med en langt mer offensiv industripolitikk – og hvorfor EU ifølge Smedshaug ligger flere år bak i forståelsen av Kina.

Ness og Smedshaug diskuterer også Draghi-rapporten, eurosklerose, EUs klimapolitikk, norsk EU-debatt og spørsmålet om Europa fortsatt har evnen til å skape vekst, konkurransekraft og velstand.

Er EU en vakker idé som ikke kan være feil – eller har prosjektet blitt for sentralisert, tregt og reguleringsdrevet til å møte den nye verdensøkonomien?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik har nylig reist til Pakistan, Oman og Iran – midt under en av de mest dramatiske krisene i Midtøsten på lang tid.

I denne samtalen med Ole Asbjørn Ness forteller Kravik om møtene med sentrale aktører i regionen, Pakistans rolle som megler mellom USA og Iran, Omans nøkkelposisjon ved Hormuzstredet og hvordan Norge forsøker å bidra diplomatisk i en svært krevende situasjon.

Kravik beskriver også inntrykkene fra Teheran: et brutalt regime, men en moderne og sammensatt befolkning; normalitet på overflaten, men uro og frykt under.

Samtalen handler også om Israels militære slagkraft, Irans atomprogram, Donald Trumps forhandlingsstil, Kinas rolle, Nato, norsk sikkerhetspolitikk og spørsmålet om hvor nær USA og Iran egentlig er en mulig avtale.

– Jeg tror ikke man er veldig langt unna nå, sier Kravik om en mulig fase én-avtale.

Men han understreker samtidig at situasjonen fortsatt kan eskalere.

Temaer i episoden:

Iran, USA og Israel
Hormuzstredet og havretten
Pakistans rolle som megler
Oman som diplomatisk aktør
Teheran under krigen
Irans atomprogram
Norges rolle i konflikten
Nato, USA og europeisk sikkerhet
Kina og den nye verdensordenen

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Krigen mellom USA, Israel og Iran er inne i en ny og uoversiktlig fase. Donald Trump varsler at en avtale kan være nær, men både markedene, Iran og Trumps egne støttespillere sender helt andre signaler.

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness fondsforvalter og energianalytiker Trond Omdal og iNyheter-redaktør Helge Lurås til en bred samtale om krigen, oljeprisen og maktspillet rundt Hormuz-stredet.

Omdal advarer om at oljemarkedet kan stå foran en fysisk forsyningskrise, selv om Trump har klart å snakke prisene ned med håp om en avtale. Lagerne tømmes, skipstrafikken gjennom Hormuz er fortsatt kraftig redusert, og flere store aktører peker mot kritisk lave nivåer i løpet av sommeren.

Lurås mener USA står overfor et vanskelig strategisk dilemma: Enten må Trump akseptere en form for iransk kontroll over Hormuz, fortsette en våpenhvile mens den økonomiske krisen bygger seg opp – eller risikere en ny militær eskalering uten garanti for seier.

Kan Trump inngå en avtale uten å fremstå svak? Er Iran sterkere enn Washington hadde regnet med? Og kan verden stå foran oljepriser på 130–150 dollar fatet?

Dette er en samtale om krig, energi, forhandlinger og geopolitikk – der utfallet fortsatt er vidåpent.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Er renten i Norge for høy – eller har Norges Bank snarere vært for forsiktig?

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness økonomiprofessor Kjetil Storesletten, en av Norges mest internasjonalt anerkjente økonomer. Storesletten er professor ved Universitetet i Oslo og University of Minnesota, konsulent for Federal Reserve i Minneapolis og tidligere medlem av hovedstyret i Norges Bank.

Temaet er den nye og stadig mer politiserte rentedebatten i Norge. LO, flere økonomer og politikere mener Norges Bank bør sette renten ned fordi folk flest rammes hardt av dyrere boliglån og høyere husleier. Storesletten mener dette er en farlig «sirenesang».

Han advarer mot å undergrave inflasjonsmålet og trekker paralleller til Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan, som presset sentralbanken til å holde renten lav mens inflasjonen eksploderte.

Samtalen handler også om frontfagsmodellen, svak krone, lønnsvekst, oljepengebruk, politisk press mot sentralbanken – og hvor høy renten kan bli fremover.

Storesletten mener Norges Bank gjorde en feil da renten ble satt ned, men forsvarer samtidig sentralbanksjef Ida Wolden Bache. Han tror renten kan måtte videre opp, kanskje til «femtallet», dersom inflasjonen og lønnsveksten ikke kommer under kontroll.

Temaer i episoden:

– Hvorfor inflasjonsmålet på 2 prosent er viktig
– Hvorfor Storesletten mener LO tar feil om renten
– Hva «Erdogan-argumentet» betyr
– Hvorfor svak krone gir høyere inflasjon
– Om Norges Bank ventet for lenge med renteøkninger
– Frontfagsmodellen og lønnsveksten i Norge
– Politisk press mot sentralbanken
– Hvor høy renten kan bli

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Noen blir opprørt over bilder som identifiserer voldsmenn. Andre blir opprørt av voldsmenn.

På Torgallmenningen i Bergen, midt på 17. mai, ble en russ slått ned av fire unge menn. Volden fortsatte etter at han lå nede. Videoen spredte seg på sosiale medier i usladdet form.

Fem dager senere delte Jon Helgheim — FrP-representant og leder av Stortingets justiskomité — et stillbilde fra hendelsen på Facebook. Han hevder å ha skjermet offeret, ikke gjerningsmennene. Halve landet ble rasende. På Helgheim.

Det er anmeldelsen som forteller noe. Lederen for justiskomiteen er nå politianmeldt — av advokatene til de fire som utøvde volden. Selve volden har holdt seg påfallende fri fra moralsk forargelse i de samme leirene.

Helgheim er ikke ny i denne debatten. Han har frontet FrPs innvandringslinje gjennom flere stortingsperioder, og leder nå komiteen som forvalter alt fra straffelovgivning til politiressurser.

Hos Ole Asbjørn Ness viser han til Oslo tingretts U18-rapport fra 2021 — som beskriver et tydelig mønster: grupper av unge med minoritetsbakgrunn som angriper enslige, ofte etnisk norske gutter. Han viser til kriminalstatistikk. Og han stiller ett spørsmål kollegene hans helst ikke vil ta i: hva skjedde egentlig med Norge i 2014?

Det året ble fengsel, bøter og samfunnsstraff for ungdom under 18 i praksis erstattet med ungdomsoppfølging — samtaler, kurs, terapi for handlinger som tidligere ga sittetid. Året etter snudde en kurve som hadde pekt nedover i over et tiår. Ungdomskriminaliteten begynte å stige, og har fortsatt å stige.

Etter 2021 doblet volden seg fra ett år til det neste. 18-åringene, som av en byråkratisk tilfeldighet havnet utenfor reformen, fortsatte derimot å begå stadig mindre kriminalitet. En slags utilsiktet kontrollgruppe.

Det er to mulige reaksjoner på et slikt tallmateriale. Den ene er å revurdere. Den andre er å forklare bort. Helgheim beskriver hvilken av dem som dominerer norsk politikk — og hvorfor han frykter at Sverige, et land han selv kalte et skrekkeksempel, nå er i ferd med å passere oss på rett side av problemet.

Underveis kommer samtalens mest uventede vending. På spørsmål om hvorfor han, med sin profil, tar tydelig avstand fra Sian, svarer han med en historisk referanse som plasserer ham et helt annet sted enn motstanderne hans hadde forutsett. Det handler om 9. april 1940. Og om hvor grensen går, også for ham.

Det Ness sitter igjen med til slutt, er ingen politisk konklusjon, men en pessimistisk diagnose: hvis et stillbilde er nok til å begrave debatten, hva skal da til for å føre den?

Hør hele samtalen. Og avgjør selv hvem som gikk over streken.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Blir det kjernekraft i Norge – eller vil politisk motstand, fornybarinteresser og gammel atomfrykt skyve hele prosjektet langt inn i fremtiden?

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness direktør i Norsk Kjernekraft, Jonny Hesthammer. Han mener Norge har passert et vendepunkt: Spørsmålet er ikke lenger om Norge får kjernekraft, men når.

Hesthammer går hardt ut mot Kjernekraftutvalgets rapport og mener den nå brukes av kjernekraftmotstandere til å bremse utviklingen. Han peker på Norsk Klimastiftelse, Fornybar Norge, Statkraft, utenlandskabler, vindkraftens lønnsomhetsproblemer og det han mener er skjulte interesser i energidebatten.

Samtalen handler også om hvorfor mange fortsatt frykter kjernekraft, hvordan erfaringene fra den kalde krigen preger debatten, og hvorfor Hesthammer mener mer kunnskap om stråling, sikkerhet og moderne kjernekraft er nødvendig.

I tillegg forklarer han hvordan Norsk Kjernekraft ønsker å bygge uten subsidier – blant annet ved å koble små modulære reaktorer til datasentre, AI-industri og lokal kraftkrevende virksomhet.

– Jeg tror vi har kommet til en fase hvor det blir kjernekraft i Norge. Så spørsmålet er når det blir kjernekraft i Norge, sier Hesthammer.

Temaer i episoden:

Kjernekraftutvalgets rapport
Fornybarbransjen og energipolitikken
Statkraft, utenlandskabler og strømpriser
Vindkraftens lønnsomhetsproblem
Frykt for kjernekraft og stråling
Små modulære reaktorer
Datasentre, AI og fremtidens kraftbehov
Norsk Kjernekrafts planer i norske kommuner
Politisk risiko og private investorer

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I et land der nesten alle ettåringer leveres i barnehagen — og der ordningen lenge har blitt regnet som selve grunnpilaren i det norske likestillingsprosjektet — er det få ting som vekker sterkere reaksjoner enn å antyde at vi kanskje gjør noe galt. Ingrid Olina Hovland gjorde nettopp det. Og Norge eksploderte.

Ingrid Olina Hovland, lederen for KrFU, satte for en uke siden fyr på samfunnsdebatten med et utspill i VG: ettåringer er for unge for barnehagen. At så mange likevel begynner såpass tidlig, mener hun er uttrykk for noe langt mer urovekkende enn praktiske valg — det er, med hennes eget ord, tegn på en «syk kultur«. Et begrep som beskriver et samfunn der det usunne er blitt det normale, og som traff en nerve få visste eksisterte.

I løpet av timer var sosiale medier i kok. Foreldre kjente seg anklaget. Forskere ble dratt inn. Politikere på begge sider tok stilling. Og midt i stormen står en ung politisk leder som nekter å trekke tilbake et eneste ord.

Men hva er det egentlig hun ser, som så mange andre ikke ser — eller ikke vil se?

I denne samtalen møter Ole Asbjørn Ness Hovland mens støvet ennå ikke har lagt seg. Han presser henne på det grunnlaget de færreste tør utfordre: forestillingen om at tidlig barnehagestart er nøytralt, trygt og helt uten kostnader. Han konfronterer henne med kritikken, med forskningen, med foreldrene som føler seg dømt. Og han spør hvorfor nettopp denne kampen — i et parti som tradisjonelt har slitt med å nå unge velgere.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Tidligere stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde er gjest hos Ole Asbjørn Ness for å snakke om en verden i rask endring.

USA vil ikke lenger uten videre være verdens politimann. Europa svekkes innenfra. Norge prøver fortsatt å spille rollen som fredsnasjon og humanitær stormakt. Men har vi egentlig forstått hva utenrikspolitikk er?

Tybring-Gjedde mener utenrikspolitikk først og fremst må handle om nasjonale egeninteresser. I samtalen retter han kraftig kritikk mot norsk bistandspolitikk, Utenriksdepartementets fredsambisjoner, europeisk innvandringspolitikk og det han mener er en politisk kultur som gjør Norge og Europa stadig mindre relevante.

Samtalen er innom Trump, JD Vance, Israel, Iran, Taiwan, Kina, Grønland, bistand, oljefondet, innvandring, islam, ytringsfrihet, FrP, Hårek Hansen, norsk skole og foreldreansvar.

– Europa ødelegger seg selv, sier Tybring-Gjedde.

Han mener Norge fortsatt later som om verden lar seg styre av gode intensjoner, mens maktpolitikken er tilbake for fullt.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Ordføreren som vil sparke 10 000 statsansatte Det er nesten en lov i norsk politikk: ingen vinner valg på å si at de skal kutte. Velgerne straffer den som vil ta noe fra dem, og belønner den som lover mer. Slik er det. Eller slik var det, inntil en høyrepolitiker fra Bodø snudde logikken på hodet — og gjorde Høyres beste valg i byens historie ved å love det motsatte.

Odd Emil Ingebrigtsen, ordfører i Nordlands fylkeshovedstad, gikk til valg på et budskap få strateger ville anbefale: kommunens økonomi var i fritt fall, det måtte kuttes, og skoler kom til å legges ned. Velgerne ga ham flertall. Han kuttet deretter 5 prosent av årsverkene — 170 stillinger — uten å røre én ansatt innen skole eller eldreomsorg. Og likevel: Bodø ligger fortsatt blant landets ti beste kommuner på tjenestekvalitet i Kommunebarometeret, den årlige kåringen som måler alt fra vannkvalitet til sysselsetting.

Nå mener han at oppskriften kan brukes på Norge. På Høyres landsmøte i mars fikk han partiets nye linje vedtatt: 5 prosent kutt i statlig bemanning. Det betyr rundt ti tusen årsverk. Det betyr syv–åtte milliarder kroner i året. Og det betyr — om han har rett — at hele forestillingen om at Norge har bygget en offentlig sektor i akkurat den størrelsen vi trenger, faller i grus.

I samtalen med Ole Asbjørn Ness forteller Ingebrigtsen hvordan han gjorde det. Hvordan han håndterte motstanderne — det han med et nordnorsk uttrykk kaller surkuker: folk som klager uten å levere et eneste forslag. Hvordan han brukte krisen som brekkstang, etter prinsippet never waste a good crisis. Og hvorfor hovedstadens elite, etter hans vurdering, ikke vil ta inn over seg at hvert nytt direktorat og hver nye sjekkliste — en byggesaksbehandler i Bodø må krysse av 115 punkter per sak — gjør oss fattigere, ikke rikere.

Han kommer fra familiebedrift med dårlig råd, der moren jaget kemneren fra døra. Han har vært skipsministerens høyre hånd og snudd bedrifter i krise. Og han har en uvanlig nøktern mistanke om at Norge, det rikeste landet i verden, lider av nøyaktig det moren hans advarte mot: vi er blitt litt for bortskjemt. Vi tør ikke ta de upopulære beslutningene. Vi overlater regningen til neste generasjon.

Men det er først når Ness presser ham på det egentlige innenrikspolitiske spørsmålet — hvorfor da bare 5 prosent, hva er det egentlig som hindrer en hel nasjon i å gjøre det Bodø har klart — at det blir tydelig hvor radikalt forslaget faktisk er.

Kanskje er den norske velferdsstaten ikke for lite finansiert. Kanskje er den bare for stor til å fungere.

Hør hvorfor en ordfører fra Salten tror han har sett løsningen — før resten av landet har forstått at det er et problem.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

En stortingsrepresentant fra Rødt har skrevet bok om Bibelen. Ikke for å håne den — for å forsvare den.

Hun mener Skriften er radikal, antikapitalistisk og dypt skeptisk til rikdom, og at venstresiden i altfor mange år har overlatt det åndelige terrenget til andre. Det burde alene være nok til å vekke oppsikt. At hennes mest sympatiske samtalepartner viser seg å være KrFs unge høyrekonservative stortingsrepresentant, gjør det noe nær eksplosivt.

Sofie Marhaug, stortingsrepresentant for Rødt fra Hordaland, har sammen med partikollega Mimir Kristjansson skrevet Sosialistenes guide til Bibelen — en bok som i løpet av få dager har fått teologer, tabloider og kommentariatet til å snakke om det samme på samme tid. Mot henne sitter Joel Ystebø, KrF-representant fra samme fylke, av flere omtalt som Stortingets mest konservative mann. Det de har til felles, viser seg å være langt mer enn postnummer.

Samtalen kretser rundt et bibelsk begrep de færreste lenger tar i sin munn: mammon. Den greske betegnelsen for rikdom forstått som en konkurrerende gud — et alternativ til den ekte. Marhaug mener venstresiden i sin iver etter å bekjempe kirken har oversett at deres egentlige motstander er noe ganske annet enn troen: det er kulturen som gjør alt — kvinnekroppen, oppmerksomheten, naturen, tiden — til en vare. Ystebø nikker. Og ikke bare høflig.

Underveis presser Ness begge på det som er mest ubehagelig for sin egen leir. Marhaug må svare for venstresidens historiske, og av og til regelrette, forakt for kristen tro. Ystebø må forklare hvorfor unge høyrekonservative menn i økende grad later til å ha byttet ut Bibelen med jag etter penger, status og det han selv kaller crypto bros-estetikk. De svarer. Og de svarer skarpt.

Men det er der samtalen tar sin merkeligste vending. For når Marhaug forsøker å forklare hvorfor Gud som autoritet faktisk kan være frigjørende — fordi en autoritet over alle mennesker også gjør alle like under den — er det ikke lenger åpenbart hvem som taler for venstresiden, og hvem som taler for høyresiden. Distinksjonene begynner å skli. Saligprisningene i Matteus og Lukas — to noe ulike versjoner av Jesu mest berømte preken — får plutselig politisk sprengkraft. Hvem er egentlig de fattige? Og hva betyr det at Lukas, til forskjell fra Matteus, ikke nevner ånden i det hele tatt?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Et land kan eie alle de riktige maskinene og likevel være ute av stand til å pusse bort en eneste ripe. Det er bildet Jarle Aabø tegner opp tidlig i denne episoden av Ness: Norge har slipemaskiner i hopetall — departementer, partier, tilsyn, regjeringer — men slipepapiret er for lengst slitt bort. Resultatet er en offentlighet som roterer rundt sin egen akse mens gulvet under fortsatt er humpete.

Med seg i studio har Ole Asbjørn Ness Jarle Aabø — journalist, kriserådgiver og en av landets mest erfarne stemmer i krysset mellom presse og makt. Ved siden av ham sitter Henrik Bechheim, fotograf og podkaster, hvis rolige stemme har den uvanen at den lander analyser akkurat der man ikke venter dem.

Podkasten er også en introduksjon av liveshowet trioen skal holde i Parkbiografen i Skien torsdag 28. mai.

Samtalen åpner med en byggesøknad som tar 900 dager, snor seg via en kebabsjappe i Vinje som plutselig skal forskuttere sykelønn i et halvt år, og ender et sted hvor de færreste samfunnsdebattanter trives særlig lenge: ved spørsmålet om hvorfor venstresiden i Norge så systematisk mistror dem som skaper verdier.

Underveis demonteres merkelappen ytre høyre — et stempel som i praksis fungerer som en debattens nødbrems — og Kirsten Bergstø får en behandling som er like presis som den er ubehagelig å bivåne.

Men midtveis henter Ness ned et redskap fra logikkens verkstedshylle: moteksempelet. I filosofien er et moteksempel den ene svarte svanen som velter hele teorien om at alle svaner er hvite. Spørsmålet han stiller — nesten i forbifarten — er hva som skjer når et helt folk fungerer som et levende moteksempel mot ideologi etter ideologi. Mot Hitlers raseteorier. Mot sosialismens offerlogikk. Mot islams teologi. Mot janteloven. Mot den uuttalte forestillingen om at den undertrykte aldri kan ta feil.

Det er her episoden løfter seg fra dagsaktuell irritasjon til noe atskillig mer urovekkende: en hypotese om at antisemittismen i sin kjerne ikke først og fremst er hat, men et behov for å fjerne data som ikke passer inn i regnestykket. En tanke som — om man følger den til endes — forklarer hvorfor jødehatet trives like godt på Bondi Beach, i Brooklyn, i Brussel, og i en bystyresal i Oslo.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

To ting skjedde forrige uken som burde stått på forsiden av alle aviser.

I Beijing løftet Xi Jinping for første gang i moderne diplomatisk historie frem det som tidligere var strengt tabu i møter mellom supermaktene — Taiwan, amerikanske våpensalg, og en åpen advarsel om konsekvensene av feilkalkuleringer, rett i ansiktet på Donald Trump, foran kamera. Samme uke sa Jonas Gahr Støre at han fortsatt tror på en konkurs batterifabrikk.

Er vi på vei til 3. verdenskrig omgitt av idioter?

Helge Lurås er tidligere etterretningsoffiser og nå ansvarlig redaktør av iNyheter — en av svært få norske stemmer med faktisk bakgrunn fra etterretningsverdenen.

I denne episoden møter Lurås podkaster Ole Asbjørn Ness til en samtale som beveger seg fra Genèves diplomatispråk til oljedepotene i den persiske gulfen — og ender opp i det norske politiske systemet, der den samme dysfunksjonaliteten vi ser internasjonalt speiler seg i det små. Xi Jinping brukte begrepet «Thukydidesfellen» — historikeren Thukydides’ observasjon om at når en oppadstigende makt truer den etablerte, ender det oftest i krig. Lurås spør om Xi faktisk trodde det var klokt å vise så stor selvtillit akkurat nå. Svaret er like fascinerende som det er urovekkende.

Hormuzstredet er fortsatt stengt. Seks millioner fat olje daglig begynner å forsvinne fra verdensmarkedet. Ukraina-krigen er en demografisk asymmetrisk utmattelseskrig uten synlig slutt, der begge parter kverner videre. Ingen trekker seg. Trump antyder taktiske virkemidler ingen vil sette navn på høyt. Og Kina? Kina sitter rolig i baksetet og venter.

Hjemme i Norge har Jonas Gahr Støre fortsatt tro på batterifabrikken. En 113-sentral som ikke forstår hva som skjer i telefonen, blir løsningen å ringe kunstig intelligens. Etterutdanningssystemet er blitt en runddans mellom NAV og arbeidsgivere som aldri hadde tenkt å ansette noen. Lurås og Ness stiller spørsmålet som sjelden stilles i norsk offentlighet: hva er egentlig forskjellen på en supermakt som mangler en utveistrategi og et oljerikt land som mangler kriseforståelse?

Kanskje ingen ting. Kanskje det er akkurat det som er poenget.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Han visste at han kom til å tape. Han valgte likevel å la millioner dø.

Det finnes en forestilling om Adolf Hitler i krigens siste fase som en mann fanget av sine egne vrangforestillinger — en galning, løsrevet fra virkeligheten, ute av stand til å se det uunngåelige. Førsteamanuensis Anders G. Kjøstvedt ved OsloMet tilbyr noe langt mer ubehagelig: at Hitler tidvis så situasjonen med full klarhet — og valgte katastrofen med åpne øyne.

Kjøstvedt er blant Norges skarpeste stemmer på nazi-Tysklands historie, forfatter av den kritikerroste Det tredje rike, og en historiker som kombinerer analytisk presisjon med evnen til å gjøre det ugjennomsiktige menneskelig. I del seks av Hitler-serien tar han oss med inn i rikets siste to år — fra kollapsen ved Stalingrad i februar 1943, da Paulus’ sjette armé overga seg og illusjonen om seier begynte å revne, til de siste timene i Führerbunkeren under Berlin.

Underveis stiller de spørsmålet som ikke lar seg riste av seg: Hva hadde skjedd om bomben 20. juli 1944 hadde truffet? Attentatet — utført av Claus von Stauffenberg og en krets av offiserer fra Preussens eldste militærfamilier — kom nærmere suksess enn historien gjerne innrømmer. Valkyrie-planen var gjennomtenkt, kuppmakerne hadde maktmidlene, og en forhandlingsfred med Vesten var ikke utenkelig. En tilfeldighet — et massivt bord, en koffert plassert litt feil — endret alt.

Men det er ikke bomben som er episodens egentlige brennpunkt. Det er det som skjer etter. Attentatet styrker Hitlers overbevisning om sin egen ufeilbarlighet. Han rydder bort «de råtne eplene» og griper krigsledelsen med fornyet fanatisme. Og mens den røde armé smelter seg gjennom det som en gang var tysk territorium, og bybefolkningen i sine dagbøker skriver om frykten for jødenes hevn — et makabelt vitnesbyrd om at forbrytelsene var en åpen hemmelighet — velger Hitler noe ingen rasjonell statsleder ville valgt.

Han lar sine egne gå til grunne.

Kjøstvedt beskriver en mann som på 56 år, medisinsk forfalt og pumpa full av narkotiske stoffer, vandrer som et spøkelse gjennom Führerbunkeren — og likevel holder fast på to absolutte krav: ingen kapitulasjon, og ingen tiltak for å beskytte sivilbefolkningen. For de hadde ikke vist seg sterke nok. Det er her episoden stiller sitt egentlige spørsmål — ikke om galskap, men om noe kjøligere og vanskeligere å forholde seg til.

Hva er det vi egentlig snakker om, når vi snakker om Hitler?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness oberstløytnant og Krigsskole-lærer Amund Osflaten til en dyptgående samtale om Ukraina-krigen, russisk sikkerhetstenkning og den geopolitiske utviklingen som nå former Europa og verden.

Osflaten argumenterer for at Russland oppfatter krigen som eksistensiell – formet av traumene fra 1941 og Sovjetunionens kollaps i 1991. Samtalen går inn på hvorfor Russland reagerte så sterkt på Ukrainas tilnærming til NATO, hvordan Kreml tenker rundt makt og sikkerhet, og hvorfor Vesten kan ha misforstått konflikten helt fra starten.

De diskuterer også:
– Russisk militærdoktrine og «spesiell militær operasjon»
– Fargerevolusjoner og hybridkrig
– Risikoen for atomeskalering
– Demografikrisen i Ukraina
– Hvorfor Russland tåler enorme tap
– Europas strategiske feilvurderinger
– Situasjonen i Iran og Midtøsten
– Hva som kan skje videre i krigen

Osflaten har bodd flere år i Iran og deler også sine erfaringer fra Teheran og hvordan det iranske samfunnet skiller seg fra vestlige forestillinger.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I denne episoden er investor og næringslivsprofil Jens Rugseth gjest til en bred og til tider opphetet diskusjon om tilstanden i Norge.

Rugseth går hardt ut mot regjeringens økonomiske politikk, det han beskriver som en voksende subsidieøkonomi, og et samfunn der staten stadig tar større kontroll mens privat verdiskaping svekkes. Samtalen spenner fra boligkrise, strømpriser og havvind til NAV, skole, offentlig sløsing, statlige selskaper og norsk beredskap.

De diskuterer blant annet:
– hvorfor Rugseth mener Norge styres som om staten er viktigere enn befolkningen
– hvordan grønne industrisatsinger har blitt milliardtap
– hvorfor boligmarkedet og utleiemarkedet er i krise
– strømpriser, eksportkabler og staten som «profitør»
– Equinor, Telenor og milliardtap i utlandet
– hvorfor Norge har verdens rikeste stat og en forgjeldet befolkning
– skolekrise, teoretisering og utenforskap
– manglende ansvarskultur i politikk og offentlig sektor

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Hva skjer når to sosialister setter seg ned og faktisk leser Bibelen fra perm til perm?

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness stortingsrepresentant Sofie Marhaug (Rødt) til en lang samtale om kristendom, sosialisme, menneskeverd og vår kulturelle arv. Utgangspunktet er boken Sosialistenes guide til Bibelen, som Marhaug har skrevet sammen med Mimir Kristjánsson.

Samtalen handler blant annet om:
– Hvorfor Bibelen er mer radikal enn mange sosialister tror
– Jesus’ syn på rikdom og fattigdom
– Hvordan kristendommen spredte seg nedenfra i Romerriket
– Om sosialismen er inspirert av kristendommen
– Hvorfor venstresiden har vært for intolerant mot troende
– Menneskeverd versus samfunnsøkonomiske kalkyler
– Tro, tvil, Kierkegaard og den moderne lengselen etter mening

Marhaug forteller også om sitt eget forhold til tro, hvorfor hun fortsatt er medlem av Den norske kirke, og hvorfor hun mener politikken ikke bare kan styres av Excel-ark og samfunnsøkonomiske analyser.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Norges Bank skrur opp renta for å stagge inflasjonen. Men hva om de tar helt feil – og gjør alt verre?

Sjeføkonom Jan Ludvig Andreassen i Eika-gruppen sier det ingen andre tør si høyt: pengepolitikken fungerer ikke.Høyere rente gir ikke lavere priser. Den gjør alt dyrere. Mens vanlige nordmenn sliter med boliglån, matpriser og forsikringer som bare stiger, heller staten og kommunene penger ut som om det ikke finnes en morgendag. Gassen er ikke tatt av. Vi kjører fortsatt i 130 – kanskje 129,9 – men vi kjører.

Og det verste? Ingen ser ut til å bry seg.

Andreassen er ikke nådig mot verken Norges Bank, Finansdepartementet eller den sittende regjeringen. Han mener vi har viklet oss inn i en politikk der svaret på alle problemer er mer penger – til kommuner, til internasjonale prosjekter, til byråkrati – mens de grunnleggende tingene forfaller. Tryggere gater. Bedre skoler. Boliger folk har råd til. En av fem barn kan ikke lese skikkelig. Unge voksne leier for 18 000 i måneden og har ingen sjanse til å spare opp egenkapital. Boligmarkedet er blitt en klassebillettmaskin der du enten arver deg inn – eller blir stående utenfor for alltid.

Og det ender ikke der.

Andreassen spår at politikerne til slutt vil bli tvunget til å gripe inn i rentemarkedet – akkurat slik de måtte gripe inn med strømprisen. Resultatet blir en Norgesrente: én felles boliglånsrente for alle nordmenn, satt av staten. Det som en gang var markedsøkonomi, blir til politisk styring i krisens navn.

Er vi på vei mot et land der Norges Bank er irrelevant, der politikerne overstyrer alt fra renta til matprisene – og der regningen sendes til barnefamiliene?

I denne episoden av NESS tar Ole Asbørn Ness en knallhard og kompromissløs prat med mannen som mener systemet er i ferd med å gå av skinnene. Jan Ludvig Andreassen sparer ingen. Han snakker om pengepolitikk som ikke virker, et boligmarked som svikter en hel generasjon, en stat som bruker pengene feil – og hva som faktisk må til for å snu det.

Dette er episoden du sender til vennen din som ikke forstår hvorfor alt bare blir dyrere.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

skulle bli naziregimets mest katastrofale beslutning: angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941.

Historiker Anders G. Kjøstvedt (OsloMet), forfatter av Det tredje riket, forklarer hvordan Operasjon Barbarossa ble kulminasjonen av Hitlers ideologi – og starten på den totale utslettelseskrigen i øst.

Vi snakker om:

• Hvorfor Hitler angrep Sovjetunionen
• Den største militæroperasjonen i verdenshistorien
• De enorme feilvurderingene bak invasjonen
• Wehrmacht, SS og massedrapene bak fronten
• Hvordan Holocaust utviklet seg fra forfølgelse til industrielt folkemord
• Wannsee-konferansen og dødsleirene
• Stalingrad – slaget som endret krigen
• Hitlers stadig mer irrasjonelle beslutninger
• Narkotikabruk, paranoia og isolasjon
• Heinrich Himmler, Albert Speer og maktkampen i toppen av regimet
• Hvor mye tyskerne egentlig visste om folkemordet

Episoden går tett på både krigen, ideologien og menneskene rundt Hitler – og viser hvordan naziregimet gradvis beveget seg fra brutal diktaturstat til et systematisk massemordapparat.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Hva skjer med et land når de som skulle utfordre makten, ender med å beskytte den?

I denne skarpe og uvanlig elegante samtalen møter Ole Asbjørn Ness professor emeritus Ole Gjems-Onstad til en tour de force gjennom norsk politikk, presse, akademia og offentlig moral. Resultatet er ikke en hyggestund for sarte sjeler, men en intellektuell kalddusj: polemisk, dannet, nådeløs – og forbløffende presis.

Gjems-Onstad begynner med et møte med unge politikere som tenker annerledes enn det redaktørstyrte Norge liker å forestille seg. De vil ha frihet. De vil skape. De vil beholde mer av egne penger. Og kanskje viktigst: De leser ikke nødvendigvis de gamle avisene lenger. Hvorfor skulle de det, spør Gjems-Onstad, når kommentariatet stadig oftere fremstår som én stor, moraliserende salong – velkledd, velmenende og drepende kjedelig?

Herfra åpner samtalen seg som et britisk essay med norsk temperatur. Formuesskatt, sosialdemokrati, næringslivsforakt og Oslo-pressens fiendebilder dissekeres med kirurgisk ro. Sundmørske gründere stilles opp mot hovedstadens kommentatorer. Verdiskapere mot voktere. Handling mot indignasjon. Det er ikke pengene i seg selv Gjems-Onstad forsvarer, men kraften til å bygge noe som varer.

Så dreier samtalen inn i dens mørkere kjerne: løgn, uegentlighet og politikkens elastiske forhold til sannheten. Når kan man si at en statsminister lyver? Hva er forskjellen på en usannhet, en politisk taktikk og en bevisst løgn? Som jurist trekker Gjems-Onstad opp grensene – men han lar ikke makten slippe billig. For et samfunn der de mektigste gjemmer seg bak korrekt språk, god dress og moralsk mine, er ikke nødvendigvis et sannere samfunn. Bare et glattere.

Akademia får også sitt. Frykten, konformiteten og avhengigheten av offentlige pengestrømmer har gjort mange kloke mennesker mer forsiktige enn frie. Pressen, som elsker å tale om ytringsfrihet, kritiserer sjelden seg selv. Og politikere som preker likhet, lever ofte med en selvfølgelig avstand til den virkeligheten de ber andre omfavne.

Dette er en samtale om Norge etter uskylden. Om unge som vender seg bort fra gårsdagens sannheter. Om en offentlighet som tror den er radikal, men kanskje bare er blitt reaksjonær. Og om en verden der tempoet, teknologien og ondskapen bygger seg opp mot et crescendo ingen helt vet hvordan skal forløses.

See omnystudio.com/listener for privacy information.